Registrer deg gratis nå!

Jeg er en:
videre »

Feil type

Jeg så han gå sin vei. Jeg lurte på om jeg skulle følge etter, men bestemte meg for at det ville bli for sært. I stedet ble jeg stående og stirret på ryggen hans, i det han gikk sin vei. Jeg sukket dypt. Han ville aldri komme til å bli interessert i meg. Jeg har lyst brunt hår, som når helt ned til hofta mi og hviler over rumpa. Øynene mine er mørkebrune, bryststørrelsen er 36B, jeg har vanlig rumpe, og flat mage. Jeg er 1,65 meter høy og veier 52 kilo. Du ser, ingenting usedvanlig med meg. Mens jeg gikk til neste forelesning var jeg helt deprimert og tenkte "Jeg er ikke vakker som all de andre jentene og kommer nok til å ende opp som en gammel jomfru." Saken er at det var en gutt, Douglas, som jeg var helt betatt av. Han kunne nok helst beskrives som en populær ”nerd.” Han var kjekk, søt, vennlig og smart. I mine øyne var han helt perfekt. I tillegg hadde han vakre lysebrune øyne, slike som du kunne fortape deg i. Det trodde jeg i hvertfall fordi egentlig så hadde jeg ikke sett inn i øynene hand før. Faktisk hadde jeg ikke en gang snakket med ham. Det var helt håpløst. Men ja, jeg syntes han var kjekk, rundt 1,87 meter høy, hadde vakre lysebrune øyne, lysebrunt hår som verken var for langt eller for kort og han var heller ikke for muskuløs eller for spinkel. Det syntes at han trente. For min del var han bare altfor perfekt til å være reel. Han var populær blant jentene, men jeg så ham aldri gå ut med noen av dem. Han sa nei til alle jentene som ba ham på date, og folk begynte etter hvert å tro at han ikke var helt.. du vet... vel, ikke helt hetero for å si det sånn. Men det trodde jeg ikke noe på. Jeg var sikker på at han var hetero. Men nå er jeg i ferd med å spore av. Tilbake til det som er viktig: Jeg var helt betatt av ham siden site året på high school. Jeg forelsket meg i ham første gang jeg så ham introdusere seg foran klassen. Det var bare flaks at vi endte opp på samme universitet også. Jeg var helt ute av meg da jeg fant us at vi ikke bare skulle gå på samme universitet men også at vi skulle ha tre kurs sammen. Det var som om skjebnen var på min side. Jeg turte ikke å gå bort til ham for å introdusere meg, selv om jeg hadde flust med anledninger. Jeg hatet meg selv for å være så jævlig sjenert. Det er som en grusom forbannelse. Han var på vei til samme forelesning som meg, og bare tanken på å få se ham igjen gjorde meg spent. Ganske teit, ikke sant? Jeg var så fortapt i mine egne tanker, at jeg ikke la merke til at jeg satt og stirret rett på en tilfeldig fyr. Han begynte å smile til meg. "Herlig! Sånn skal det gjøres," klandret jeg meg selv. "Å gud, ikke si at han kommer over hit," tenkte jeg febrilsk. Men da var det allerede for seint. Han ruslet over. "Hei søta, hvorfor sitter du her helt alene? Har du noe imot om jeg setter meg?"spurte han med et smil. "Em, jeg må egentlig gå akkurat nå, men du må gjerne sette deg hvis du har lyst," svarte jeg og reiste meg. "Unnskyld, skremte jeg deg?" spurte han. "Jeg kom over fordi jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med deg. Hei, la meg introdusere meg ordentlig. Jeg heter Jacob, hva heter du?" sa han med et smil. "Hei Jacob, mitt navn er Jenny," svarte jeg, ennå på vei opp. "Hei, Jenny, ikke for å være for frempå, men du er jammen meg vakker. Har du noe imot om vi blir venner?" Jeg var helt sjokkert. Ikke en eneste gang i mitt liv hadde noen kalt meg for vakker. Det var smigrende, men jeg ønsket å høre det fra Douglas, ikke fra en tilfeldig fyr som het Jacob. Jeg mener, han var søt, kanskje litt under 1,85 meter, hadde kort sort hår, var litt muskuløsere enn Douglas, og øyenfargen hans var hasselbrun. Det var ganske modig av ham å komme over for å snakke til meg. Men det var sikkert noen som hadde utfordret ham til å være så frempå som han var. Jeg kunne lett forestille meg ham senere gjøre narr av meg for å ha trodd på ham. Gud, så irriterende! "Bare gå din vei, Jenny," tenkte jeg for meg selv. Jeg smilte til Jacob og svarte, "Takk, men nei takk." Og så snudde jeg meg for å gå. Jeg forventet at han skulle gi opp, trekke på skuldrene og forsvinne samme vei han kom fra. Men jeg tok feil. I stedet begynte han å følge etter meg. "Støtet jeg deg på noe vis?" spurte han med en bekymret mine. "Nei, det er bare det at jeg ikke snakker med folk jeg ikke kjenner," svarte jeg. Jeg holdt blikket strakt frem. "Men, dette er studentlivet, det er meningen at du skal snakke med folk du ikke kjenner. Det er sånn det funker på universitetet, søta!" svarte han med et smil. Jeg hadde ikke noe lyst til å prate mer. Så jeg bare så på ham, hevet det ene øyebrynet og ga ham et blikk som sa "whatever." "Så hvor er det du skal? Hva er din neste kurs? Jeg tror jeg har sett deg rundt her et sted før. Er du sammen med noen? Singel? Kom igjen, snakk med meg da. Jeg sliter livet av meg for å snakke litt med deg her." Han fulgte ved siden av meg. "Du stiller masse spørsmål," var det eneste svaret jeg ga ham. Han bare lo og grep armen min for å få meg til å stanse. Jeg snudde, så på ham og sa bestemt: "Ikke rør meg." Han løftet hendene i været og kapitulerte, "Unnskyld, jeg mente ikke å ta i armen din. Jeg ville bare at du skulle stoppe for å snakke med meg," svarte han. Det virket som reaksjonen min pirret ham videre. ”Prøver han bare å irritere meg? Jøss!” tenkte jeg for meg selv. ”Hvis det er vennene dine som har satt deg opp til dette her, kan du bare holde opp med en gang. De er ikke noe sted i nærheten lenger. Du kan bare kutte ut med å late som om du er interessert, vet du.” Jeg var ennå irritert over at han prøvde å snakke til meg. Jeg kjente ham jo knapt. ”Å, er det derfor du ikke vil snakke med meg?” spurte han med en klukklatter. ”Nei, vennene mine har ikke satt meg opp til noe. Jeg vil bare bli venner med deg. Er det så galt?” ”Hvorfor blir jeg stående å høre på dette?” spurte jeg meg selv. Så kikket jeg på klokken, ”Hva i all verden? Den neste forelesningen min begynner snart.” ”Unnskyld, men nå må jeg skynde meg. Jeg har en forelesning å gå til. Det var hyggelig å treffe deg, Jacob. Ha det,” sa jeg. Jeg gikk min vei og håpet han skulle la være å følge etter meg. Da jeg kom til forelesningen satt Douglas allerede på plassen sin. Jeg satt meg to rader unna og gjorde med klar til forelesningen med notisbok og penn. Akkurat i det professoren kom inn i døren og begynte å gå mot forsiden av rommet, oppdaget jeg Jacob på vei inn. ”Å gud, du kødder med meg!” Jeg snudde meg vekk slik at håret dekket den ene siden av ansiktet mitt. Men det var for sent; han var allerede på vei mot meg. ”Hei Jenny, jeg visste ikke at du gikk på denne forelesningen også!” sa han med et smil. Han satt seg ned ved siden av meg. ”Det virker som om skjebnen gir meg en hjelpende hånd, jeg tenkte nettopp på deg.” ”Det var det jeg sa om Douglas,” tenkte jeg og rynket pannen. ”Jeg visste ikke at du hadde denne forelesningen heller. For en overraskelse,” sa jeg uten å se på ham. Jeg så på Douglas, kanskje det bare var meg men jeg innbilte meg at han snudde seg rundt for å se. ”Vel, siden vi har forelesning sammen, hva tror du om at vi blir venner da?” sa Jacob med et håpefullt smil. ”Hvis jeg sier ja, la du meg være i fred da?” ”Absolutt, for denne gangen,” svarte han og klukklo. Professoren begynte forelesningen og selv om jeg tok notater var tankene mine et helt annet sted. Det eneste jeg la merke til var at Douglas så seg tilbake med jevne mellomrom. Det var merkelig fordi han gjorde det aldri ellers. ”Ok, neste prøven er om en uke. Studieguiden er på tavlen, så husk å studere godt. Lykke til og ha en god helg!” Forelesningen tok slutt og det var dagens siste. Jeg pakket sammen tingene mine og gjorde meg klar til å vende tilbake til leiligheten min for å slappe av. ”Så hvor er det du skal nå da, Jenny?” spurte Jacob mens han pakket sammen. ”Jeg skal hjem nå, Jacob. Se deg senere,” svarte jeg, og var på vei til å gå. Jacob grep armen min og sa, ”Vel, skal du noe i morgen?” Jeg så på ham med et forvirret uttrykk og sa, ”Em, nei? Hvordan det?” ”Fordi… Jeg tenkte kanskje du hadde lyst til henge litt sammen med meg?” spurte han og så sjenert ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, det var jo ikke Jacob jeg hadde lyst til å tilbringe helgen med. Jeg ønsket å tilbringe den med Douglas. Jeg så bort til Douglas. Kanskje det bare var meg, men det virket som om han sniklyttet på samtalen vår. Han brukte god tid med å pakke sammen tingene sine, og dette var også høyst uvanlig. ”Jeg vet ikke. Kanskje jeg er opptatt,” svarte jeg. Jacob skrev noe ned på en papirlapp og ga den til meg. Deretter lente han seg over for å hviske i øret mitt. ”Jeg venter på teksten din, du skjønne. La meg vite om du har mulighet til å henge sammen.” Han lente seg tilbake, smilte, og forsvant med et blunk. Jeg kjente at jeg ble varm i kinnene og så ned på lappen han hadde gitt meg. Det var nummeret hans. Jeg ristet på hodet, krøllet den sammen og kastet den vekk.

Drømmer jeg?

Jeg gikk ut av forelesningssalen og i retning til bilen min. ”Hvorfor kunne det ikke vært Douglas? Hvis Douglas hadde spurt ville jeg sagt ja på sekundet,” tenkte jeg for meg selv. Jeg sukket høyt. I det jeg nærmet meg bilen, kunne jeg høre skritt rett bak meg. Jeg snudde med for å se hvem det var. Jeg kunne ikke tro mine øyne, det var Douglas. ”Hei Jenny,” sa han med et smil. Jeg var helt sjokkert. Drømte jeg? Jeg så meg rundt for å se om han ikke snakket med noen andre. Men parkeringsplassen var ganske så tom. ”Kanskje jeg bare innbilte meg noe?” tenkte jeg. ”Hei Douglas…” sa jeg og ga ham et smil tilbake. ”Skal du hjem allerede?” spurte han. ”Ja, jeg skal nok det. Hva med deg?” spurte jeg. ”Ja, jeg skal vel det jeg også,” svarte han. ”Så, em, jeg skulle akkurat til å finne noe å spise, har du lyst til å slenge deg på?” ”Å, gud. Dette måtte være en drømm. Eller hadde jeg slått hodet mitt et sted?“ spurte jeg meg selv og prøvde å tenke tilbake. ”Jenny?” ”Hæ? Å, em, joda… nå med en gang?” spurte jeg ham. ”Vel, du kan gå hjem for å skifte hvis du vil, så kommer jeg og henter deg om en time eller noe?” sa han med et smil. Jeg kunne ikke tro at han snakket til meg. Langt mindre, at han ba meg ut. Vent, var dette en date? Å gode gud!” Jeg hoppet bokstavelig opp og ned inni meg. ”Ja, greit, gjerne det. Jeg gir deg adressen min,” sa jeg. Jeg var på vei til å finne frem papir og penn så jeg kunne skrive det ned. ”Nei, det er greit det . Jeg har kjørt forbi der du bor et par ganger mens du sto utenfor. Jeg tror jeg husker hvor det er,” sa han. Han så ikke helt komfortabel ut med å dele den informasjonen. Jeg rødmet og så ned, ”Em, ok, jeg ser deg om en time da?” ”Ok, ser deg om litt, Jenny,” svarte han med blikket ennå festet rett mot meg, Så snart han snudde seg for å gå til bilen sin, snudde jeg meg rundt og smilte som en tulling. Jeg måtte klype meg selv for å sjekke at jeg ennå var våken. Det gjorde faktisk vondt så jeg konkluderte med at dette faktisk virkelig hadde skjedd. Jeg kjørte hjem og løp bokstavelig inn døren. Jeg tok av meg alle klærne så snart den var lukket og gikk for å ta meg en dusj. Jeg var så spent; jeg kunne ikke tro at Douglas hadde bedt meg ut! Da jeg gjorde meg klar hadde alle tankene om Jacob blitt erstattet av tankene om Douglas. endelig sammen

Endelig sammen

Jeg var ennå på rommet med hårtørkeren i hånden da jeg hørte at det ringte på døren. ”Er det Douglas?” Det har ikke gått en time allerede! Eller har det?” spurte jeg meg selv. Jeg så ned på mobilen og oppdaget at det var faktisk klokka seks allerede. ”Han var helt punktlig,” tenkte jeg med et smil. ”Jeg kommer!” ropte jeg og løp for å åpne døren. Da jeg åpnet den så jeg ham stående der. Han var så kjekk og søt at hjertet mitt gjorde et lite hopp. ”Hei,” sa han med et smil. ”Er du klar?” ”Å, han er bare for kjekk. Hvis jeg drømmer nå, håper jeg at jeg aldri våkner…” ”Jenny?” sa Douglas og avbrøt tankene mine. ”Hæ?” svarte jeg og oppdaget at han hadde spurt meg et spørsmål mens jeg hadde vært opptatt med å beundre ham. ”Er du klar?” spurte han og klukklo. ”Å, ehm, nesten…” svarte jeg og rødmet. ”La meg gå og hente bagen min. Har du lyst til å vente her inne?” sa jeg. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre for noe. ”Greit,” svarte han. Jeg gikk til side for at skulle komme inn. ”Ehm, du kan sette deg hvis du vil. Jeg er straks tilbake,” sa jeg. ”Ok,” svarte han og begynte å se seg rundt. Jeg gikk på rommet mitt og tok bagen fra sengen min. Før jeg gikk ut av rommet, stilte jeg meg foran speilet for å sjekke om jeg så noenlunde presentabel ut. Godt nok til å kunne stå ved siden av ham. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta på meg, så jeg bestemte meg for en hvit blomstrete topp som hadde en innsydd bh og komfortable jeans. ”Hvorfor kunne jeg ikke være pen?” tenkte jeg med et sukk. Jeg gikk til garderoben, hentet en hvit cardigan og tok den på. Deretter gikk jeg ut til Douglas. Da jeg kom inn til stuen så han på meg og smilte. Det fikk hjertet mitt til å hoppe igjen. Han var bare så kjekk. ”Du ser fantastisk ut, Jenny,” sa han, noe som fikk meg til å rødme. ”Er du klar til å gå?” Han sto ved døren. ”Takk, i like måte, Douglas,” sa jeg med et smil. ”Og ja, jeg er klar nå.” Jeg gikk mot ham. Han åpnet døren og sa, ”Etter dem, frøken,” og ga et lekende bukk. Jeg fniste og han fulgte meg ut i gangen. Jeg låste døren og vi gikk til bilen. Han åpnet døren for meg og jeg spratt inn mens han lukket etter meg. Jeg smilte og hjertet mitt banket hardt. ”Han var virkelig en gentleman,” tenkte jeg. Han gikk rundt og satt seg i førersetet. Han så på meg og startet motoren. ”Ok da er vi avsted,” sa han. Det var stille en stund. ”Det er vel her den pinlige delen begynner…” tenkte jeg for meg selv. ”Si noe, din idiot! Spiller ingen rolle hva men ikke vær kjedelig, gjør et godt inntrykk.” bebreidet jeg meg selv. ”Så…” sa jeg, usikker på hva jeg skulle si. Så?” svarte han. Han snudde på hodet for å se på meg før han vendte blikket tilbake på veien. ”Ehm, hvor er det vi skal?” Han lo og sa, ”Jeg vet faktisk ikke. Hvis der er bare meg så pleier jeg å handle noen nudler i butikken og spise dem hjemme eller bestille noe på gategjøkken for å ta det med hjem. Men siden jeg er med deg… vel, hvor har du lyst til å gå?” Jeg smilte og sa, ”Jeg bryr meg ikke, så lenge …” Jeg stanset midt i setningen. Jeg hadde vært på vei til å si ”så lenge jeg er sammen med deg.” Jeg rødmet og så ned. Han snudde for å se på meg igjen. ”Så lenge, hva da?” ”Eh, ingenting, glem at jeg sa noe som helst… ha ha,” svarte jeg blygt. ”Nei, Jenny, fullfør setningen. Kom igjen,” sa han og tok meg i hånden som til da hadde ligget i fanget i mitt. ”Å gud, han holder meg i hånden!” tenkte jeg og prøvde å la være å skrike av spenning. Hjertet mitt banket ennå fortere enn det hadde gjort tidligere, hvis det en gang var mulig. ”Ehm,” sa jeg og så ned på hendene våre. Han så på meg og smilte. ”Jeg slipper hånden din hvis du svarer meg.” ”Vel… når han putter det på den måten, blir det bare ennå vanskeligere å få meg til å si det. Jeg vil jo ikke at han skal slippe,” tenkte jeg og smilte. ”Hva er det du smiler for, Jenny?” spurte Douglas. ”Ikke noe.” Jeg så vekk og prøvde å skjule smilet. Han slapp hånden min og la en finger under haken min for å få meg til å se på ham. ”Ikke se vekk, og ikke prøv å skjule smilet ditt. Det er altfor vakkert til å holdes skjult,” sa han og ga et lite smil. Hjertet mitt gjorde et nytt hopp i det han sa det. Jeg ga ham et smil og tok hånden hans og holdt den opp mot ansiktet mitt. Det var helt sprøtt hvordan jeg falt for ham. ”Så, hvis vi vender tilbake til der vi slapp hva var det du var på vei til å si? Så lenge, hva da?” spurte han med et smil. Jeg slapp hånden hans og så på ham. Han lo og tok hånden min igjen. Han la fingrene sine i mine og så på meg. ”Jeg venter.” Jeg sa ikke noe, usikker om jeg burde si det eller ikke. ”Vær så snill? Hvis jeg kunne lese tankene dine, ville jeg ikke spurt. Jeg vil bare vite hva du tenker.” ”Så lenge jeg er sammen med deg, bryr jeg meg ikke om hvor vi skal,” sa jeg i en dempet stemme. Jeg så ned og ventet at han skulle le meg rett i ansiktet. I stedet ble jeg møtt med stillhet. ”Herlig, Jenny. Nå har du offisielt ødelagt hele greia,” tenkte jeg. Bilen stanset ved siden av veien. Jeg tok av meg setebeltet, klar til å gå ut av bilen. ”Hva er det du gjør?” spurte Douglas. ”Jeg går…” sa jeg, uten å se på ham, for jeg ville ikke at han skulle se tårene mine. ”Vent, hvorfor går du? Spurte Douglas med forvirring i stemmen. Jeg snudde meg for å se på ham. ”Er det ikke derfor du stoppet? Fordi du ville at jeg skulle gå?” spurte jeg og tårene begynte å trille nedover kinnet mitt. ”Gud, så pinlig. Jeg gråter som en liten unge. Idiot, idiot, idiot!” tenkte jeg. Flere tårer kom bare trillende som resultat. ”Jenny, din tulling. Det var ikke derfor jeg stoppet,” sa Douglas. Han begynte å trøste meg og tørket vekk tårene mine. ”Jeg stoppet fordi jeg ønsket å holde ansiktet ditt og si hvor glad jeg er for at du sa det. Jeg har vært hemmelig forelsket i deg siden første gangen jeg så deg i klassen, den gangen da jeg introduserte meg foran alle sammen. Jeg kom inn på samme universitetet i håpet om at jeg ville få se deg og kanskje bli sammen. Jeg var altfor feig til å si noe på videregående.” Jeg så på ham sjokkert. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til ham. Jeg var målløs. Hvor ofte blir drømmer til virkelighet? Jeg visste ikke om jeg drømte eller ikke. Dette var helt sprøtt og alt for godt til å være sant… ”Jenny, si noe, vær så snill.” sa Douglas. ”Jeg har også vært forelsket i deg siden første gang jeg så deg.,” sa jeg. Han smilte og lente seg inn for a gi meg et kyss. Han lente seg tilbake og så på meg da jeg ikke gjorde noen ting. Han lente inn for å kysse meg igjen, denne gangen varte kysset lengre. Jeg sukket innvendig. ”Drømmen min har blitt virkelighet. Min prins. Min alt. Jeg fant endelig ut at han var forelsket i meg også. Hvis jeg drømmer, kjære gud, ikke vekk meg! Jeg skulle ønske jeg kunne fryse dette øyeblikket for evig og alltid.” ”Jenny, jeg elsker deg.” sa Douglas. Vi sluttet å kysse og han så meg inn i øynene. ”Jeg elsker deg også,” svarte jeg med et smil.

Flere erotiske noveller: